Disse dristig utformede menneske- og dyrefigurene i leire er slående symboler på de komplekse trosforestillingene hos oldtidens koreanere.
<En leirtekanne formet som en hest og rytter, funnet i Geumryongchong-graven fra Silla-riket, 500-tallet.>
<Et foto som viser hvordan tekannen trolig ble brukt.>
Tou, frukten av ønsket om å leve videre også etter døden
Menneskets begjær kjenner ingen ende. Jo mer det tilfredsstilles, desto større blir det. Et ekstremt eksempel på slikt menneskelig begjær er skikken med å begrave levende mennesker sammen med de døde (kalt «sunjang» på koreansk). Ønsket om å ta med seg den materielle velstanden man hadde nytt i livet, inn i etterlivet, gjorde at ikke bare eiendeler og hester fra den avdødes levetid, men også menneskene som sto den avdøde nærmest, ble tatt med. Skikken med sunjang finnes mange steder i verden. I Korea var den utbredt frem til tre kongedømmer-perioden (57 f.Kr.–668 e.Kr.), og menneskelige levninger og gravgods er ofte funnet i gravene fra Gaya- og Silla-rikene.
<Kong Michus grav, som ligger i utkanten av Gyeongju i en kofun ved Hwangnam-ri, var stedet der utallige tou og keramikkgjenstander dekorert med tou ble funnet i 1926.>
Etter hvert som sivilisasjonen utviklet seg og den etiske bevisstheten økte, avtok sunjang-skikken gradvis og ble til slutt avskaffet. Da sunjang ble avskaffet, ble menneskene og dyrene som tidligere ble begravet sammen med den avdøde, erstattet av symbolske figurer. Silla-folket laget disse figurene av leire (kalt «tou» på koreansk). Ordet «tou» betyr bokstavelig talt «dukke laget av leire». Tou ble ikke bare laget som menneskefigurer, men også som ulike dyr, hverdagsgjenstander og hus. Slike figurer er vanlige i både vestlige og østlige kulturer og har lignende formål og funksjoner; i Østen var bruken til sjamanistiske eller besvergelsesmessige formål, eller som gravgods, særlig viktig.
<Et utvalg leirdukker fra Silla.>
Et 1500 år gammelt øyeblikksbilde i leire: Silla-folkets liv, død og seksualitet
Et særtrekk ved Sillas tou er at mannlige og kvinnelige kjønnsorganer er bevisst gjort store, samtidig som seksuelle handlinger mellom menn og kvinner også er dristig fremstilt. Motivkretsen er dessuten forholdsvis bred, med dyr som skilpadder, ender, hester, frosker og slanger. Hver tou er som et øyeblikksbilde av Silla-folkets dagligliv og håp – et bilde som har krysset 1500 år for å nå oss i dag.
<En leirdukke der det mannlige kjønnsorganet er humoristisk fremhevet (til venstre), og en Silla-leirdukke av en kvinne som føder (til høyre).>
Årsaken til den forstørrede fremstillingen av mannlige og kvinnelige kjønnsorganer er håpet om fruktbarhet og overflod. I oldtidssamfunn symboliserte sex forplantning. Skikken der en mann og en kvinne nøt hverandre fysisk på en åker nylig sådd med byggfrø, levde videre langt inn på 1800-tallet. Skikken var basert på et felles håp om en rik avling. Dette var også grunnen til at brystene, baken eller den gravide magen på kvinnelige tou ble fremhevet.
<Leirdukker som skildrer seksuell aktivitet (til venstre) og fødsel (til høyre).>
Slangen og frosken var symboler på fornyelse og et langt, kraftfullt liv. Med andre ord symboliserte de evig liv. Akkurat som slangen kaster huden og blir født på ny, ønsket menneskene å kunne kaste av seg dødens «forpliktelse» for å nyte evig liv. Frosken ble tolket etter samme logikk. Ved å våkne etter en lang vintersøvn ble frosken sett på som gjenfødt etter å ha gjennomgått dødens prosess gjennom dvalen.
<Et leirlokk til en krukke, dekorert med leirfigurer av slange, skilpadde, frosk og fisk.>
I østlig tradisjon er skilpadden et hellig dyr som representerer langt liv. Den legemliggjør håpet om evig liv, et håp både de levende og de som befinner seg i etterlivet, nærer. I Østen fungerer skilpadden, og av og til fuglen eller anden, som en formidler mellom mennesker og gudene. Oldtidens koreanere trodde at det lå en bred elv mellom dette livet og etterlivet. De døde måtte krysse denne elven for å fortsette inn i etterlivet. Tou av fugler og ender ble skapt på grunn av deres viktige funksjon: å frakte mennesker fra dette livet til etterlivet.
<En andeformet leirdukke fra Silla, oppbevart ved Koreas nasjonalmuseum.>
Det finnes mange typer tou som symboliserer fornyelse og overflod i etterlivet. Silla-folket ønsket å etterlate seg mange etterkommere, leve evig som slangen og frosken, og trygt krysse elven inn i etterlivet på andens rygg. På denne måten er tou avgjørende for å forstå Silla-folkets verdensbilde og deres filosofi om liv og død. Samtidig er de realistiske uttrykkene i tou uvurderlige kilder til kunnskap om Silla-folkets livsstil og samfunn.
Den dristige og levende skjønnheten i Sillas leirdukker
Sillas leirdukker kjennetegnes av fraværet av fine detaljer; det sterkt forenklede uttrykket gjør at de ser ut som om de er formet med én eneste håndbevegelse. Selv om de bryter med konvensjonelle regler for proporsjoner og ofte mangler detaljer, er enkelte deler dristig fremhevet for å rette oppmerksomheten mot deres symbolske betydning. Disse delene forteller hva Silla-folket anså som viktig, slik man ser i de seksuelle handlingene mellom menn og kvinner og i fremstillingene av kjønnsorganer. Det agrariske samfunnets ønske om etterkommeres fremgang og rike avlinger trer tydelig frem.
<En keramikkrukke utgravd fra en Silla-grav, dekorert med mange leirfigurer, blant annet dyr og mennesker i seksuell aktivitet.>
Mange av Sillas tou, selv de med sørgmodige ansiktsuttrykk, ble laget for å fremkalle latter snarere enn sorg. Når man tar i betraktning at tou opprinnelig ble laget som gravgjenstander for de døde, er dette et uttrykk for den koreanske kulturelle viljen til å overvinne selv død og smerte med humor. Sillas tou avviser alle kunstige uttrykk og idealiserte fremstillinger av dagliglivet, og er grove, men ærlige skildringer av menneskelige instinkter og følelser.
<En smilende eldre mann og en kvinne som sørger over den døde.>
* Foto gjengitt med tillatelse fra Koreas nasjonalmuseum og Koreas kulturarvforvaltning.